Det lange løpet går mot oppløp!
desember 23, 2011
Det kom en juleferie.
Endelig, - etter en lang og travel høst i yrkessammenheng, hvor det aldri var rom til å skrive på denne oppgaven.
Men nå er det 10 ubrukte, høytidstomme dager som ligger foran meg!
Nå skal det skrives! Mye er klart, i hodet og på notater, så målet er 10 sider hver dag!
Den føste dagen heller mot en kald pils og en god film. 25 sider og en god litteraturoversikt er i boks!
Dette blir nok en opprørsk oppgave. Den vil selvsagt bli for lang, den vil selvsagt romme og forsøksvis forklare, et metodesyn, som neppe vinner aksept. Igjen. Min førrige oppgave var også slik, jeg gjorde den slik jeg mente var riktig, – noe som førte til at oppnevnt veileder dengang ikke overhodet ville ha sitt navn nevnt i oppgaven, eller i forbindelse med oppgaven. Noe han selvsagt slapp å begrunne. Ingen spurte ham om det under disputasen, og ingen nærmet seg det temaet under den muntlige høringen…..
Men, bestått fikk jeg.
Greit nok for meg. Jeg fant funn jeg så, og ser, – som viktige, og jeg brukte en metode jeg mener er korrekt. Masteroppgaver må handle om det, dersom ikke blir de bare blåkopier av maler Akedemia og oppdragsgivere i deres nettverk føler seg komfortable ( les: trygge) med.
Hva er mitt metodesyn? Hva kan jeg si om det i noen få setninger? Jo, jeg tror ikke på metoder som pretenderer å begrunne noen faktiske funn. Min metode er den Sakrofane metode. Min metode ser som sin oppgave å formidle et teksttilfang – en dokumentasjon av hva jeg oppfattet og hva jeg så som viktig nok til å skrive om – så bredt som mulig, legge på bordet mest mulig av hva jeg rakk å forstå tilstrekkelig nok til å forsøke å formidle.
Verdien av det avgjør den som leser. Verdien for seg selv. DET er den rett leseren har. Et hvert forsøk på å metodeforsikre leseren om hva som er “rett” forståelse, er en kontraakedemia. En handling i dogmatikken tjeneste, i ensretting og i stillstand.
Den oppgaven jeg skriver nå, vil antagelig risikere å møte samme sjebne. Men, greit nok. Jeg får min tekst, jeg får min kunnskap…
Intelektuelle i vår tid er ikke, kan ikke og må ikke, – være disipler. De følger ikke Mesteren.
De ser med nye øyne. De skaper mangfold og kontrapunkt.
