Det kom en juleferie.

Endelig,  -  etter en lang og travel høst i yrkessammenheng, hvor det aldri var rom til å skrive på denne oppgaven.

Men nå er det 10 ubrukte, høytidstomme dager som ligger foran meg!

Nå skal det skrives! Mye er klart, i hodet og på notater, så målet er 10 sider hver dag!

Den føste dagen heller mot en kald pils og en god film. 25 sider og en god litteraturoversikt er i boks!

Dette blir nok en opprørsk oppgave. Den vil selvsagt bli for lang, den vil selvsagt romme og forsøksvis forklare, et metodesyn, som neppe vinner aksept. Igjen. Min førrige oppgave var også slik, jeg gjorde den slik jeg mente var riktig, – noe som førte til at oppnevnt veileder dengang ikke overhodet ville ha sitt navn nevnt i oppgaven, eller i forbindelse med oppgaven. Noe han selvsagt slapp å begrunne. Ingen spurte ham om det under disputasen, og ingen nærmet seg det temaet under den muntlige høringen…..

Men, bestått fikk jeg.

Greit nok for meg. Jeg fant funn jeg så, og ser, – som viktige, og jeg brukte en metode jeg mener er korrekt. Masteroppgaver må handle om det, dersom ikke blir de bare blåkopier av maler Akedemia og oppdragsgivere i deres nettverk føler seg komfortable ( les: trygge) med.

Hva er mitt metodesyn? Hva kan jeg si om det i noen få setninger? Jo, jeg tror ikke på metoder som pretenderer å begrunne noen faktiske funn. Min metode er den Sakrofane metode. Min metode ser som sin oppgave å formidle et teksttilfang – en dokumentasjon av hva jeg oppfattet og hva jeg så som viktig nok til å skrive om – så bredt som mulig, legge på bordet mest mulig av hva jeg rakk å forstå tilstrekkelig nok til å forsøke å formidle.

Verdien av det avgjør den som leser. Verdien for seg selv. DET er den rett leseren har. Et hvert forsøk på å metodeforsikre leseren om hva som er “rett” forståelse, er en kontraakedemia. En handling i dogmatikken tjeneste, i ensretting og i stillstand.

Den oppgaven jeg skriver nå, vil antagelig risikere å møte samme sjebne. Men, greit nok. Jeg får min tekst, jeg får min kunnskap…

Intelektuelle i vår tid er ikke, kan ikke og må ikke, – være disipler. De følger ikke Mesteren.

De ser med nye øyne. De skaper mangfold og kontrapunkt.

Det har gått lang tid. En sinnsyk høst faller til ro…

Ny jobb, – jobber nå på en av de andre videregående skolene i fylkeskommunen, nå med opplæring av asylanter, innunder Itroduksjonsprogrammet.

Svært spennende! Har et år permisjon for å gjøre dette.

Samtidig: De fleste brikkene er på plass når det gjelder denne forskningsrapporten. Jeg har all film i boks, alt er transkribert og jeg har alle surveys på plass.

Det ble ti informanter. Ikke så mange, men duverden så “rike” – de forteller en masse!

Jeg har også tatt noen viktige besluttinger om design om formidlingsmetode. Viktige, fordi de står for meg som riktige og nødvendige, men jeg er også redd for at det kan føre til “konfrontasjoner” med det rådende akademiske formkrav. Vi får se.

Heldigvis har Postholm kommet med ny bok!

Postholm, May Britt (2010).Den skal jeg bruk til fulle, for hun har synspunkter og vinklinger, på metode, – som inspirerer meg sterkt!

Nå er det høstferie. Om to uker skal jeg holde et foredrag på Høgskolen i Trøndelag, så jeg må nok arbeide litt med det manuset, – men bortsett fra det, så går jeg nå igang med å skrive ” de ti historiene”. Gleder meg til å forsøke den design jeg har “klekket ut”…!

…og igjen skal jeg forsøke å la transparens bli et trekk ved dette rapportarbeidet, så jeg skal blogge ofte! Følger du med meg? La meg få vite hva du tenker da!

Så kommer vi mot jul…

Sakte glir arbeidsåret mot kalenderskifte.

Metodedelen, i sin første versjon er godkjent!

Problemstilling og teoribasis er bifallt!

Og jeg har fått oppnevnt en glimrende veileder!

Intet kan bli bedre…nå gjenstår bare de nødvendige avtaler med arbeidsgiver og en skikkelig hvileperiode i juleferien….

(en juleferie-hvil som antagelig blir fylt opp med Deci & Ryans SDT, – og Alain Touraine`s bøker!

Denne uke skal jeg sende mail til de som har sagt seg villige til å være informanter, – vedlikeholde forskningsfeltet, så å si…

Samtidig skal jeg forsøke å få det til å vokse! Jeg har satt meg det “taylorske” mål: jeg vil også ha 30!

DEKA!!

Mer enn 30 % uttelling på forespørsel om informanter så langt!

De ti første som har sagt seg helt villige er på plass, 3 andre har bedt om litt mer info, – og noen av dem kan til og med vise seg å rommer flere villige lærere!

Kjempegøy!

I dag sendte jeg slikt brev til dem:

Takk for svar om å ville delta i forskningsprosjektet / masteroppgave!

Jeg takker for det imøtekommende svaret på min forespørsel om å kunne komme for å observere en «god start på dagen» hos dere!

Takket være slike svar, foreligger det nå et interessant gruppe informanter som samlet skal kunne muliggjøre en god undersøkelse!

Nå pågår arbeid med metodedesign og jeg vil sluttføre dette, sammen med min veileder, rundt årsskiftet, og vil da være klar for å besøke dere på ny-året 2010.

Jeg kommer selvfølgelig tilbake til dette i god tid, og vil gjøre en nærmere avtale med dere om et tidspunkt som da også selvfølgelig skal passe for dere.

I god tide før mitt besøk, vil dere får tilsendt informasjonsmateriell som kan gå til elever og foresatte, hvor også den viktige informasjonen om anonymitet og personvern kommer klart og trygt fram.

Jeg er glad for å ha fått dere på listen min og ser fram til å ta nærmere kontakt med dere om et par måneder. Skulle dere ha spørsmål eller behov for ytterligere informasjon, så ikke nøl med å kontakte meg!

Ulf Skauli

email: Ulf.Skauli@gmail.com

Bare to dager etter at jeg hadde sendt ut invitasjonsmail til 30 skoler, strømmer det på med blide svar fra lærere og rektorer som ville være med!

Forbløffende!

Så plutselig virker prosjektet nære og virkelig! Jeg gleder meg skikkelig til feltarbeidet!

Jeg har kommet på etterskudd med et arbeidskrav, men håper at siden litt.liste og kravbeskrivelse var litt vanskelig tilgjengelig for meg som fjerndeltager, så vil jeg få lov å bruke litt tid til….

Vanskelig å fokusere på andre arbeidskrav nå. Mentalt er jeg på metodedesign og spennede litteraturfokus og dynamisk bruk av teoritilfanget, jeg nå!

Men, først skal jeg i hvertfall sende takkemailer til de som responderte så raskt! – og så skal jeg sende ut 30 nye mail!

Sånn!

Endelig i gang med undersøkelsen “Den gode starten på dagen”.

I dag er 31 mailer sendt til skoler, for å forsøke å finne 24 informanter!

Det blir spennende å se responsen. Fokus i denne første utsendelsen ligger i Drammensområdet, for det hadde vært veldig gøy om alle informantene kunne komme fra Drammen, slik at dette også fikk en viss lokal relevans!

Men, det blir nok ikke så lett å finne 24 klasser som vil stille opp! – særlig når jeg nå også har bestemt meg for å bruke både videopptak og fokusgrupper!

Men, i alle fall: Jeg er igang og det er gøy!

Det er ikke akkurat noe sprudlende IKT bevissthet som dominerer dette studiet, nei…

Bra, det! Så er det i hvertfall i samsvar med virkeligheten i Norsk skole, er det ikke?

Nåvel.

Selv om jeg da altså har oppdaget at jeg ikke hadde fått skaffet meg kunnskap om et betydelig arbeidskrav, (MIT05) – fordi jeg bare oppfattet at dette var en slags kompensasjon for mine ikkeframmøter….

Men så var det altså definitivt et obligatorisk arbeidskrav på inntil 6000 ord!

Det var bare ikke opplyst om på Frontermappa i emnet….tror jeg….

Men ok: jeg er igang med å skrive om det sosiokulturelle aspektet! Gøy det!

Men det viktigste: I dag har jeg laget den websiden som skal sanke informanter!

 HA! Tenker de kommer til å drøsse inn!

Målet er 24….

Her er nettstedet:

www.masterarbeid.net

Jeg tar gjerne i mot kommentarer, tips og hva det nå måtte være….!

Nå nærmer den seg, snøkanten der oppe i “over 4- 600 meters høyde”. Jeg bor på 323 meters høyde og ser den hvite skimringen i skogen der oppe krabbe nærmere og nærmere..

(må huske å spare penger til nye piggdekk, – en som kjører 23 mil hver dag til og fra jobb, trenger det når snøen legger seg…)

Men det var ikke den bekymringen jeg ville skrive om. Nei, jeg vil bare kort si at når jeg nå deltar på to mastergradsstudium, ett i tilpasset og opplæring og et i Utdanningsledelse, – og ingen av dem bruker IKT til noe som helst annet enn en digital hylle for utdeling av skriv, – da er jeg bekymret.

Ikke bekymret for implementeringen av IKT i skolen. Det har jeg sluttet med. Den implementeringen bare avslører sannheten om skolens egentlighet, og det er noe vi visste fra før….

Nei, jeg er bekymret for bløffenes gode betingelser, bekymret for hvor lett en ikke snakker sant, når kvalitet og samtidssynkroni er tema…..

Nåvel.

Definisjonen på en nasjonal enhetsskole er vel snublende nær: en dinosaur som spiser seg selv opp bakfra….

Men det finnes god praksis der ute! Svært flinke folk, på begge sider av kateteret! De må finnes og beskrives, slik at de utdanningsstrukturer som vokser fram kan gå klar av den gamle gråhetens bortgjemte unnalurerier…

Så derfor leter jeg fortsatt.

En ting er at Numedal, som jeg bor i, ligger badet i en sprakende indian summer høstdag, hvor begrepet “farge” får helt nytt innhold og tyngde, en annen ting er hva dollarkursen nå gjør mulig av utskeielser på Amazon.com…!

Amazon er forøvrig et utrolig sted! Når jeg ser hva den automatiske “System of Tags” klarer å finne fram av gode assosierte forslag til hvilke bøker jeg burde vurdere å kjøpe, så må jeg bare bli imponert! Jeg tror Amazon forstår meg bedre en alle tidligere samboere har gjort til sammen…! Nåvel….

Men kanskje mest glad er jeg for denne setningen hos Annlaug Flem:

“Praksisfeltet skal stadig utvikles og forbedres, og da er det viktig at lærere kan reflektere over egen praksis. Positive studier som undersøker hva dyktige lærere gjør for å lykkes med tilpassset undervisning for alle, kan derfor være nyttige for den praktiske gjennomføringen av den inkluderende skolen” (Flem, 2000, s.108)

I det utsagnet forankrer jeg ( sammen med tekster av Taylor og Laursen, selvfølgelig, – det bare så fint å kunne trekke fram en norsk referanse!) – min undersøkelse. Det er nettopp dette jeg ønsker å bidra til med min masteroppgave!

Mens jeg blar i bøker og fordeler dem i stabler, så kretser tankene mine hele tiden rundt dette med å skrive en rapport som kan påberope seg å ha god gyldighet.

Uansett hvilken vei jeg forsøker inn i dette metodedilemmaet, så ender jeg alltid på en setning:

“Det er nettopp en avgjørende forskjell på forkynnelse og forskning….“

Det er den forskjellen jeg vil forsøke å tydeliggjøre med mine metodevalg! Jeg vil forsøke å unngå alle tendenser hos meg selv, og i teksten min, som kan oppfattes som forkynnelse! Oppfattes som mer eller mindre eksplisitt framleggelse av sannhetspåstander eller sannhetsfragmenter, – fra meg, – fra materialet i rapporten, til leseren.

Jeg vil forsøke å være så kontant i den kvalitative metoden, så omstendig i transkibering og notering, så åpen for opplevelser og fornemmleser, at rapportens tekst blir “tykk” nok til å være verdt et besøk fra leserens side. Troverdig i metodevalg, solid i teorirelatering, og så ærlig i drøftingen, at invitasjonen forstås og stoles på: invitasjonen til å gå inn i teksten som leser, for å se om det finnes noe der som kan ha betydning. Betydning for den enkelte leser, på hans eller hennes måte, på hans eller hennes presmisser, i hans eller hennes kontekst. Jeg overgir teksten min. Helt uten sannhetspåstander. Jeg bare forteller og begrunner et materiale, og lar leseren selv bestemme sin opplevelse, selv bestemme tekstens gyldighet, – for seg.

DET er forskjellen på forskning og forkynnelse.